Mara & The Inner Strangeness


Arkivfoto (tatt av: Sally Rosendahl)

Arkivfoto (tatt av: Sally Rosendahl)

What: Concert Mara & The Inner Strangeness
When: Saturday August 24th, 2013
Where: Bastard Bar, Tromsø
On a lovely and bright Saturday night in the northern metropolis of Tromsø, I decided to check out this jam/music/atmospheric bar called Bastard, in the heart of the center. I shall remember my first time entering this bar as setting foot into a place of obscurity, and darkness with dimmed lights, intellectual depth and soulful poetry in the air and a specific vibe you’d only find in 1920s jazz bars, where gin was secretly brewed in the basement. Mara & The Inner Strangeness, an ensemble whose name would fit perfectly well as the sign board of this bar, represents a combination of weird jazz, funk and blues compositions and literally breathes the dark atmosphere of the music they play.

I was chatting at the bar with two friends, when the band suddenly rose up from their corner seats and took place on the small stage. Preceded by an intriguing monologue, they started their set with a rather quiet piece, which would eventually burst open, with the addition of one instrument at the time. This was a great starting point from which to delve into the depths of expressive jazz and blues. As I did not know this band beforehand, I was pleasantly relieved so-to-say, not having to compare studio recordings with this live performance and I could ramble in my mind about the influences I was hearing. I could just immerse myself into the music. By the way, I can’t imagine a performance being stronger or ‘with more surrender’ on record, than the one vocalist and front woman Mara did live, a real eye catcher.

Influences that came to my mind during their act were Tom Waits, Stevie Ray Vaughan, Midlake, a rather unknown Canadian band called Half Past Four and some spacey Pink Floyd every now and then. It seems like there were some Mahavishnu Orchestra vibes in there as well at times. Furthermore, their Taliban Airways cover ‘Easily Amused’ had a serious Led Zeppelin vibe (as in ‘Since I’ve Been Loving You’). Mara sang highs and lows, she shouted, walked around, cried out loud and laughed manically. Carried by the sometimes heavily brawling, sometimes peacefully, almost silently playing band, she definitely took away the main role in this play. Vocally, I might describe her as a female version of Led Zeppelin’s Robert Plant at times, strange as it might seem, with the stage expression of Jim Morrison. This doesn’t mean that the band was merely a provider of ‘background sounds’. On the contrary: we heard great, atonal and immersive guitar solos that could have been Guthrie Govan’s, jazzy Dixie Dregs-ish bass riffs, mellotron- and other keyboard sounds by a girl who also played accordion and the impressive and complex rhythms of two drummers, bringing much more than just their drum kits into the whole (cajons, brushes and bells for instance).

The sum total was a well attuned, jazz conservatory-trained sextet that brought interesting, although not very accessible, music to my ear. One had to pay attention to ‘get’ the image and it’s praiseworthy that bands like Mara & The Inner Strangeness still dare to make complex music in this day and age of flat commercial recycling. Heads up!

Liverpool Sound City 2013: Reverend and the Makers, Mono LPs, Bipolar Sunshine, Jetta, Mara & the Inner Strangeness: The Attic, The Cavern, The Garage, Bold Street Coffee, Black-E, Arts Academy, Liverpool

By sean_bradbury on May 3, 13 11:32 AM in Sound City

Liverpool Sound City 2013 has something for everyone if you look hard enough.Getintothis' Alistair Houghton starts his search on day one.

From the besuited crowds at the daytime conference to the bedraggled post-midnight hordes in Wolstenholme Square, Sound City tries to have something for everyone. And, as my first day proved, it does a pretty good job.

Our first onstage star of the day was Dan Smith, of chart-toppers Bastille - but he was speaking, not singing, as part of a panel on A&R work at the Hilton conference.

Smith was fine company, chatting to a packed hall about how we was discovered and got signed.

But enough of the theory - it was time for tunes.

So I snuck from the conference suite - bumping into darts legend Raymond van Barneveld on the way, as you do - before heading out into a city buzzing with music.

Mara and the Inner Strangeness.jpg
Mara and the Inner Strangeness - something for everyone

First came a bit of agreeably eccentric jazz rock from Norway's Mara and the Inner Strangeness, upstairs in Attic.

Mara herself was a striking presence, what with half her face painted black, and among the Inner Strangeness were two drummers and a saxophonist.

What they delivered was jazz with a heavy metal backbeat, and enough of a keyboard-backed saxophone skronk to channel early Roxy Music.

When the crowd wouldn't move closer, Mara moved to them, staring out crowd members in between her dancing, sometimes flowing, sometimes like a broken robot. What with the facepaint, the dance and her voice weaving from wails to Bjork vocalizing, there was more than a hint of prog - and what's wrong with that?

Thence I strode across down and dived past the iPhone wielding tourists and into theCavern.

And there was a chap singing the ending to Hey Jude modern McCartney-style, urging foreign visitors to sing along - all the Mexicans!

He then announced a song for "Carol. Or is it Karen?" And I finally twigged that this probably wasn't a Sound City event.

Jetta, it turns out, was in the live lounge next door, and I walked in to hear her belting out her debut single, Start A Riot.

She's backed by a tight three-piece band, bringing a rocky edge, but it's her voice that's the star, She has the power of Florence and the soulful smooth edge of the best R&B singers, and - thankfully - has the big choruses to make use of that voice with songs like new tune Operators.

After a brief snippet of Wonderlust's soaring boy-girl harmonies at Bold St Coffee, I got a prime position at The Garage for Bipolar Sunshine, the act I'd been most looking forward to after hearing the beautiful Fire. And his epic takes on regret didn't disappoint.

The loud-shirted BP led his three bandmates through the skittering R&B beats of Rivers- "I'm so sorry I upset you" ­- to the throbbing bass sound on Blossom - "where it all fell through" - all topped off with glorious harmonies.

There was even a Smiths lyrical reference on Fresh Start - "To die by your side would be a heavenly way to die" - before the beats pounded and crashed in a way Morrisseyprobably wouldn't approve of.

It ended with the gentler hip-hop-esque Fire, all soaring harmonies and more regret.

And speaking of regret, I'm still not sure about that name.

Then it was on to the Black-E to catch the Mono LPs giving a stomping soundtrack to a solo blonde-bobbed dancer who jitterbugged furiously through pretty much the whole set.

It's the stabbing cello that makes a difference to the Mono LPs sound, whether throwing in extra riffs to adorn the guitars or boosting the bottom end. And on songs like singleDie A Little Death, the stabbing grind of the cello drives the song along. It certainly got the attention of our dancer, who grabbed a partner halfway through and spiraled on.

"We haven't paid them, by the way," revealed power-lunged frontman Ste Reid from under his mop of hair, gesturing at his supporting dancers. "They're doing it of their own free will".

And finally it was back down to Wolstenholme Square for the perennially popularReverend and the Makers.

They inject a bit of drama into their entrance - the drums are lit up as the drummer arrived, then the bassist comes on and hits the riffs, then the rest of the band pour on, and Jon McClure raises his arms.

And then they enthusiastically pound into their passionately competent take on theHappy Mondays as channeled through post-Strokes noughties indie.

You can't fault McClure for his raw enthusiasm ­- monkey dancing, bouncing up and down, exhorting the crowd to "bounce" with his arms straight out in front of him, zombie style, and grabbing a photographer's camera to picture the crowd.

His heart's certainly in the right place - he dedicated Heavyweight Champion of the World to late Hillsborough campaigner Anne Williams, drawing the biggest cheer of the night.

But musically....for me, it was nothing special. Harmless, even. And some of my fellow GIT reviewers who popped in were much harsher.

But while we're non-believers, this Reverend has plenty of worshippers. There was a big crowd, and they loved it, gleefully bouncing on cue and bellowing along.

"You see," bellowed McClure at one point, "there's trendy s*** and then there's proper s***. Congratulations for making the right choice this evening, ladies and gentlemen."

You may disagree on what's trendy and what's proper. But then that's the joy of Sound City - there's something for everyone, if you can find it.

UTROPIA November 6th

REVIUW Of "Red Sounds Whisper"

Mara and The Inner Strangenessis one of those acts that defy overall trends. They are not too scared to come across as sounding a bit over the top. What fascinates throughout this record is the great level of musicianship combining a plethora of different influences, no matter if it is jazzed up guitar lines, psychedelic organ lines or beats taken straight from the vast vocabulary of World Music.

The record starts ominously with paranoid laughter emanating from the speakers. “She (The Snake)” is a song about being stalked, and threatened. The sense of foreboding is palpable with the tight and tense rhythms underlining clean and jazzy guitar lines. In addition, the lead vocals sound quirky and slightly overdramatic which perfectly suits the tone of the tune. The next song follows in a similar musical vein, only to segue into a more visceral “A Dark Place”. This song is marked with a more classic rock-styled guitar and a Gilmouresque guitar solo. On the other hand, “The Road” is a an excellent showcase of a more soulful side of the band. The gentle and subdued saxophone part is  well complimented by the brief and well-timed guitar licks. The entire band leaves a lot of room for the song to breathe in between the excellent interplay of the instruments. Lyrically, it is just as dark as the rest of the record evoking the feelings of lust and anguish.

Overall the record comes across as alluringly dark and intense, even at its most tame moments. It is also a showcase of excellent musicianship that primarily serves the dynamic of the tunes rather than coming across as self-indulgent. It is refreshing to hear a band not being afraid to take risks while simultaneously wearing their influences proudly  on their sleeves. What we have as a result of this approach is a highly original and exciting record.


Bukta på Backbeat

En rekke artister fra Bukta-programmet med The Jayhawks i front, vil de neste dagene spille intimkonserter på kaffe & platebaren Backbeat i Tromsø.

Foto: Tor Harry Bjørn

I dag starter Buktafestivalen i Tromsø. Plate & kaffebaren Backbeat arrangerer en liten festival i festivalen, og vil de neste dagene ha en rekke konserter med artister fra Bukta-programmet. Disse lunsjkonsertene (på dagtid) er selvsagt gratis og uten aldersgrense. 

Legendariske The Jayhawks, svenske og aldeles fantastiske Daniel Norgren, New York-duoen She Keeps Bees og trønderne i The South er blant artistene som vil spille. Nevnes må også at tromsøbandet Mara & The Inner Strangeness har slippkonsert for rykende ferskt album på hyggelige Backbeat fredag. Hele programmet er som følgende:

Torsdag 19. juli

- Daniel Norgren (13.30) 
- She Keeps Bees (14.30)

Fredag 20. juli

- The Jayhawks (12.00) 
- Mara & The Inner Strangeness (13.00) 
- The South (14.00)

Lørdag 21. juli

- Moddi (14.00) 
- Oslo Ess (15.00) er ennå ikke smeltet bort av sommersola, selv om det kanskje i flekkene kan virke sånn. Vi er til stede i Tromsø og vil de neste dagene rapportere fra den niende utgaven avBuktafestivalen, som melder at det ennå er noen billetter igjen.

MORGENBLADET July 13th-19th

Skrevet av Tommy Olsson

"Enda et objekt i postkassa (jeg er heldig med brev og kvinner-sånn er det bare). Red Sounds Whisper annekterer en musikalsk gråsone et sted mellom Kate Bush og Amon Duul II, sånn sirka. Distinkt kvinnelig vokal og et lydbilde som skifter mellom tilbakelent komfort og nervøs uro, men konsekvent med en truende undertone av at alt er forskjellige aspekter av det samme marerittet, uansett hvor mye man prøver å maskere det som avspent easy listening. Sangene er ikke mindre komplekse-noen av dem får meg til å tenke på belgisk synthpop anno 1981, andre gir skinn av å springe ut fra den type pårøyka hippies kunne få seg til å prestere for 40 år siden. Lettvint popmusikk er det ikke."



Gledelig Mystikk

Albumdebuten til Mara & The Inner Strangeness er en av årets mest spennende utgivelser fra Tromsø.

Med fjorårets EP «In Dark Places» viste vokalist Marita Isobel Solberg og hennes orkester at de var et av byens mest særegne og lovende band.

Vil imponere

Derfor er det meget hyggelig å melde at deres første album «Red Sounds Whisper» tar opp tråden fra den første utgivelsen og kommer tettpakket med flere gledelige høydepunkter.
Platen er spilt inn i anerkjente Ocean Sound Recorings studio på Giske og produksjonen er stram og effektiv, for det aller meste av tiden. I likhet med band flest er Mara & Co. ute etter å imponere på sitt første album, og entusiasmen og lysten til å vise seg fram tar til tider litt overhånd, da arrangementene kommer tette som hagl og fungerer mer som kamuflasje enn støtteapparat for det solide låtmaterialet.

Varierte låter

For kvaliteten på låtene er det lite å si på. Solberg er en dyktig låtskriver og en engasjerende vokalist. Hun har også gode musikere i ryggen, hvor spesielt gitarist Arnljot Nordvik kan nevnes som en imponerende bidragsyter. Sangene er varierte, og man får servert alt fra 7 minutter lange bluesepos som "The Road (Dusty)" til mer radiovennlige "The Land (Gathering)", som er det nærmeste Mara & The Inner Strangeness kan komme pop.

Trenger tid

Det er mye godt å hente fra «Red Sounds Whisper» og det er utvilsomt et album som trenger mer enn én eller to runder i spilleren før det virkelig setter seg. Platens ni låter (den medfølgende CD-en kommer også med tre bonusspor) frister mer enn nok til at man med glede begir seg inn i Maras merkelige eventyrland. Og det gir allerede grunn til å glede seg til neste reise.






Avant-garde som faen



Etter en solid EP og en håndfull konserter føles tidspunktet riktig for en utgivelse i full lengde fra Tromsø-baserte Mara & the Inner Strangeness. Det visuelle aspektet som er en viktig del av konsertene mangler naturlig nok på plateutgivelsen, men hovedparten av musikken står godt alene. «She’s running after me like a train» synger førstekvinne Marita Isobel Solberg i den utsøkte åpningslåten She. Kunstneren fra Manndalen synger som om det er Mørkets Fyrste hun har i hælene, med en intensitet som matcher både Bjørk og Nina Hagen.

Med seg på laget har hun, som alltid, et knippe musikere som leverer på høyeste nivå. Mylderet av instrumenter krever sin plass i lydbildet, men det låter sjelden overlesset. Spesielt Arnljot Nordvik (også kjent fra soulbandet Oh!) viser imponerende fingerspitzengefühl, og løfter flere av låtene med sitt kreative og stemningsfulle gitarspill. Perkusjonist Stig Arne Sigmund Pettersen krydrer musikken gjennom hele plata, og varierer bruken av rytmeinstrumentene med stort hell.

Uttrykksmessig er M&TIS noe så sjeldent som et unikt band, og utvilsomt et av de mest spennende og utfordrende orkestrene i lokalsfæren. De eksperimentelle tonene passer ikke inn i verken pop- eller jazzbåsen, men som en pekepinn nevner jeg at artister som Portishead, Tom Waits og Calexico spøker i de mørke kulissene.

Kvaliteten på låtene varierer fra det briljante ved My House og A Dark Place, til det kjedsommelige i The Song (Green) og avslutningssporet The Thought (Beyond). M&TIS sprengåpner på Red Sounds Whisper, men formkurven daler dessverre betraktelig avslutningsvis. Preget av performance-kunst og de musikalske utbroderingene blir tidvis for dominerende for undertegnede, og de tolv låtene – ni på vinylutgaven – blir faktisk en litt raus porsjon å fordøye.

Det er litt synd, da to tredeler av plata består av innovativ (et ord jeg bruker med varsomhet) kvalitetsmusikk. Litt bedre kvalitet- og kvantitetskontroll ville lett ha dratt karakteren opp et hakk. Disiplin og måtehold er overhodet ikke dødssynder i det musikalske universet; selv de flinkeste barna må holdes litt i ørene av og til.








På den minste scenen på Bukta fikk jeg fredagskveldens mest oppsiktsvekkende opplevelse. Det var Kate Bush, Bjørk, Tom Waits og sånne smått mystiske nesten litt skumle gitarriff – alt på en gang! Mara & The Inner Strangeness, You’ve got to be kidding!

Buktafestivalen 2012 – tekst: Elisabeth C. K. Reitan/Foto: Robin Rist Kildal

Dramatisk og elegant i figursydd knallrød kjole med store sorte knapper og en stemme som fester seg inn i rommene oppi hodet, står frontkvinnen der. Dette er performance og avant garde; så mye mere enn musikken – som i seg selv er nok.

På en knøttliten scene hadde de klart å presse sammen hele bandet som i tillegg til Mara, eller Marita Isobel Solberg som startet det hele for to år siden, består (info om band-sammensetningen er fra NRK Urørt i sommer) av Herborg Rundberg på piano, Arnljot Lindsjørn Nordvik på gitar, Christo Stangness på bass, Stig Arne Sigmund Pettersen og Jonas Karlsen begge på trommer/perkusjon, Eldrin Edwin Elie på trompet og Hanne Skåre koring.

For en stemme og for et potensiale! Konsertene på Little Henrik og Paradisbukta pågikk samtidig og mange vandret mellom disse scenene og hadde nok også tenkt å gjøre det når The Mono Sapiens spilte i Paradisbukta og Mara & The Inner Strangeness spilte på Little Henrik. Men det var ikke lett å rive seg løs!

Og plutselig var vi midt i ballongleken. En megaballong ble kastet over publikum, som hev seg inn i dansen med å kaste den videre. Jaaa, gøy!

Bandet har tidligere utgitt EP’en »A Dark Place». I sommer kom skiva Red Sounds Whisper med 9 låter. Den ble med hjem på fredag!

En smakebit fra  av »She» får du her.

Spennende Dag for Mara & Co

Spennende dag for Mara & co.

Mara & The Inner Strangeness feirer plateslippet ikke bare med én, men to konserter i dag.
Bandet skal spille på Buktafestivalens i kveld, men man kan også oppleve de allerede klokken 13.00 da de inntar kaféscenen på Backbeat.

The Jayhawks

Med et rykende ferskt debutalbum, «Red Sounds Whisper», i hyllene gleder bandet seg stort til å presentere låtene.

– Konsertene i dag vil bli ganske forskjellige. På Backbeat vil det bli mer akustisk, mens vi er klare for å gi alt på Bukta i kveld, sier vokalist og låtskriver Marita Isobel Solberg.

LES OGSÅ: Møt mystiske Mara

The Jayhawks og The South skal også spille på Backbeat i ettermiddag, noe Solberg ikke klarer å unngå å le av.

– Det er jo ikke så verst å ha The Jayhawks som oppvarmingsband når vi først lanserer plata, ler hun.

Håper på flere oppdrag

Kveldens konsert blir bandets første på Bukta, og vil forhåpentligvis gi nye muligheter for Mara & The Inner Strangeness.

– Vi håper at mange kommer og ser oss, og at noen vil gi oss enda flere oppdrag etter dette, sier Solberg.

LES OGSÅ: Mara & The Inner Strangeness spilte inn musikkvideo

«Red Sounds Whisper» ble spilt inn i det anerkjente Ocean Sound Recording Studio, og Solberg er mer enn fornøyd med resultatet.

– Platen inneholder veldig mye, og hver låt har sin egen historie. Den er sammensatt med en god rød tråd, og med en kjempefin lyd, sier hun.

Mara & The Inner Strangeness spiller på Buktafestivalens Little Henrik scene klokken 20.55 i kveld.

NORDLYS, JULY 19th 2012


Spennende, men altfor liten smaksprøve

Vår anmelder mener at Mara & The Inner Strangeness er et spennende og uforutsigbart nordnorsk band.

Konsert: Mara & The Inner Strangeness, Little Henrik 19.07, 20.55

Mara & The Inner Strangeness frontes av kunstneren Marita Isolbel Solberg, og er vel noe av det mest spennende og uforutsigbare nordnorske bandet jeg har hørt på lenge. Besetningen i bandet varierer etter det jeg har skjønt, og på Little Henrik fredag var de sju musikere på scenen på en bitteliten scene som føles trang med bare tre-fire musikere på den.

Men til tross for særdeles liten boltreplass og at noen av musikerne nesten sto oppå hverandre så gjennomførte de det altfor korte settet sitt på en imponerende måte.

Musikken bandet presenterer er ikke lett å plassere i noe musikalsk landskap, men vi befinner oss i en melodiøs og eksperimentell form for rock der det er tydelig at inspirasjonskildene er mange. Låtene er ofte lange og komplekse og inneholder mange lag og kombinasjoner av uttrykk som ved førsteinntrykk tilsynelatende ikke passer sammen, men som faktisk etter hvert viser seg å gjøre akkurat det.

Det er krevende og utfordrende å komme inn i Maras musikalske univers, men når man finner ut av det er det utrolig mye spennende å finne her, selv om det nok er noen elementer jeg ikke er fullt så begeistret for. Men bevares, når man blander såpass mange ulike musikalske og visuelle ingredienser vil det kanskje ikke være alt som fungerer like godt for alle. Men dette er vel noe av det som gjør bandet spennende.

Uansett forløp konserten nærmest prikkfritt selv om det så ufattelig trangt ut på scenen, og Mara og bandet formidlet en spilleglede som skapte begeistring i publikum. Mot slutten ble en gigantisk rød ballong kastet ut i publikum og fikk folk i aktivitet, der mange bidro med å hindre ballongen fra å treffe bakken. Men så var det plutselig over.

Så til tross for en hyggelig og veldig interessant konsertopplevelse sto jeg igjen med et inntrykk av at dette ville bli enda bedre for både band og publikum innendørs med en scene med bedre plass og ikke minst mye lengre spilletid. For tretti minutter ble for meg i korteste laget og rakk ikke å bli så mye mer enn en smaksprøve på det spennende musikalske og kunstneriske universet Mara & The Inner Strangeness befinner seg i. Jeg vil ha mer.

NORDLYS JUNE 22nd 2012

Skyhøy andel av nordnorske band på Bukta!

17 av 40 band under Bukta er fra Nord-Norge.

UTROPIA, MAY 24th 2012



Mara & The Inner Strangeness viste at de ikke bare bygger på karisma, men også på musikalske ferdigheter.

Alle de små konsertene som Marita Isobel Solberg hadde i Tromsø i det siste bygget opp til konserten på 12. mai. Bandet er nå ferdig med sitt første album og musikkvideo og tiden har kommet til å vise fram sine ferdigheter live.

Konserten viste det klart at Mara & The Inner Strangeness er ikke bare et band som baserer utelukkende på sin vokalists karisma. Musikalsk var giggen perfekt i alle detaljer. Hvert instrument får sin plass til å presentere seg selv. Spesielt Eldrin Edvin Elie trumpet som tiltrakk meg til Mara fra starten av var meget ekspressiv. Mara fikk også gjester til å spille på sin konsert, blant annet fenomenale Øystein Blix.

En av Maras spesialiteter er den visuelle siden av sine konserter. Sangerinnes og bandets kostymer ble nøye planlagt, sammen med lysshowet og propeller. Denne gangen spilte publikumet med en gigantisk, rød ballong.

Det som skilte denne konserten fra de andre jeg deltok i var skalaen av giggen. Mara spiller oftest i mer intime sammenhenger (etter min erfaring i det minste) og denne gangen beviste bandet at de kunne føle seg hjemme selv på Oslo Spektrum.

Det eneste jeg savnet var en ting som vokalisten Marita gjorde under hver forrige konsert: hun presenterte en propell (tørket insekt) eller leste opp et dikt. Sånne øyeblikk liker jeg ved Maritas konserter, men samtidig kan jeg forstå at Mara & The Inner Strangeness var et helt selvstendig, særegent prosjekt.

En ting som fungerte mindre bra den 12. mai var lydtekniker, som etter min og medtilskuernes opplevelse manglet oppmerksomhet og årvåkenhet. Mara brukte to mikrofoner, hvorav den ene var død mesteparten av tiden; ikke for å snakke om kvinnelig bakgrunnssanger, som måtte rope ut linjer for at publikum skulle høre henne. Mens Marita signaliserte tekniske problemer til lydbordet, viste lydteknikeren ingen tegn på oppmerksomhet rundt det som foregikk på scenen.

Til tross for de tekniske problemene var Mara & The Inner Strangeness en stor suksess.

NORDLYS, MAY 13th 2012



 Mystiske Mara og hennes mørke medsammensvorne

Nordlys anmelder mener Mara & The Inner Strangeness ga publikum noe for både ører og øyne under lørdagens konsert.

Med en firespors EP og en håndfull konserter i ryggen fremstår Bukta-aktuelle Mara & The Inner Strangeness som et band med muligheter til å vokse seg ut av de trange bygatene i Tromsø. Ryktene går i tillegg om at fullengder-debuten slippes i juni, og mye av materialet fra kveldens konsert vil naturlig nok være en del av nevnte plate.

Bandet hadde annonsert at kveldens konsert skulle by på noe for øyet, i tillegg til øret. Det visuelle uttrykket er viktig for Mara & the Inner Strangeness, rekker en knapt å tenke før sanger Marita Isobel Solberg smyger seg frem i det dunkle lyset, til tonene fra åpningslåten A Dark Place. Opptredenen består av både konsert og teater, og mystikken bidrar til bandets særpreg samtidig som den gir publikum en ekstra dimensjon å forholde seg til.

Solberg fremstår som meget scenevant, noe som da også er naturlig i og med at hun har bedrevet performance-kunst en god stund. Som frontfigur evner hun tidvis å trollbinde publikum med sin intense fremførelse. Solberg er dog en relativt begrenset vokalist, som ikke hjelpes av at stemmen hennes til tider blir overdøvet av musikerne hun har i ryggen. ?

De seks musikantene som utgjør ryggraden i M&TIS er mer enn bare solide, de tilfører alle låtene det "lille ekstra". Herborg Rundberg gjør en strålende jobb på piano og kor, og herren som trakterer kontrabassen viser bokstavelig talt fingerspitzgefühl på et skremmende høyt nivå. Når scenen i tillegg med jevne mellomrom inntas av diverse gjestemusikere som krydrer låtene ytterligere, kan en ikke unngå å tenke hvilken fryd det må være å stå i front for dette musikalske kollektivet.

Stilmessig maler M&TIS med bred pensel. Rock-elementene bringer tankene til PJ Harvey og Patti Smith, mens de jazz-draperte balladene låner fra arven etter storheter som Nina Simone og Billie Holiday. I enkelte låter virker det som om bandet i litt for stor grad forsøker å tonesette en historie, og undertegnede synes det mer strukturerte og direkte låtmaterialet fungerer best.

Den forlokkende balladen My House og den mollstemte Tree of Tears er prov på at M&TIS kan snekre låter som har sin naturlige plass på øverste hylle, og disse to er konsertens klare høydepunkt. Flere av de ferske låtene når ikke helt opp på pallen, men jeg tar høyde for at de setter seg bedre etter et par runder på platespilleren.

Etter å ha åpnet konserten med visning av den nye videoen til låten She, avslutter M&TIS konserten med en forrykende fremføring av samme låt, til kraftig jubel fra publikum. En og en halv times lang konsert med påfølgende ekstranummer blir i lengste laget for denne anmelder, men jeg gleder meg til å se disse åpenbart talentfulle folkene på Buktafestivalen i sommer. Da med litt strammere regi og tidsskjema.

NORDLYS, MAY 9th, 2012

iTromsø, MAY 12th 2012


Denne våren byr på flere høydepunkter for bandet Mara & The Inner Strangeness.


Publisert: 12.05.2012 kl. 14:06 , Endret: 12.05.2012 kl. 14:11

I kveld spiller de på Verkstedet i Kulturhuset, deres hittil største scene, og de lover en spennende aften med overraskelser, gjesteartister og en konsertsal som er dekorert for å sette publikum i den rette stemningen.

Studio i havgapet

Snart har de première på sin første video, og neste måned kommer «Red Sounds Whisper», bandets første fullengders album.

– Vi håper å ha platen klar til 8. juni. Den vil bli gitt ut på vinyl med tilhørende CD, sier vokalist og låtskriver Marita Isobel Solberg.

Selv om de har jobbet hardt og lenge med å gjennomarbeide låtmaterialet på albumet, ble innspillingen gjennomført på knappe to uker, i det anerkjente studioet Ocean Sound Recordings utenfor Ålesund.

– Det er et fantastisk sted å spille inn musikk. Studioet ligger midt ute i havgapet og man er omgitt av utrolig flott natur. Vi ble veldig inspirerte mens vi var der, sier Solberg.

De ønsket å bruke studioet nettopp på grunn av den eksotiske atmosfæren, som har trukket flere andre artister som bandet beundrer til samme sted.

– De har også mange flotte vintage instrumenter, som passer oss veldig bra, sier Herborg Rundberg.

Musikkbyen Tromsø

Etter albumet venter en konsert på Buktafestivalen i juli. Bandet har også flere planer under utvikling, blant annet en turné på Sicilia i september, men konsentrerer seg i disse dager hundre prosent rundt plateutgivelsen.

– Vi gleder oss noe helt utrolig. At vi også har klart å gjøre dette, nesten uten noen penger, men med hjelp fra masse flinke og samarbeidsvillige folk er veldig tilfredsstillende, sier Solberg.

Ifølge henne er det 25 personer som har jobbet med og rundt bandet foran kveldens konsert på Verkstedet.

– Vi vil skryte av alle som har hjulpet oss. Det er takket være musikkbyen Tromsø at vi har fått dette til, konkluderer Rundberg.


Marita and her inner strangeness

Posted by Barbara Lesz

With a multitude of talents, clear opinions and powerful femininity Marita Isobel Solberg is a fascinating person to interview just before Woman’s Day.

(Bilde tatt av Sally Rosendahl)


Marita Isobel Solberg is an overwhelmingly talented and very busy musician, performer and artist. She was born in Manndalen, Kåfjord, the home of Riddu Riđđu, and studied at The Academy of The Arts in Oslo. Utropia had the honor of interviewing the artist for the female focus issue.

An early start…

(Bilde tatt av: Marius Langeland)

-My passion for music began very early, just when I started to talk. My father was always playing a guitar, singing with me and teaching me songs. I already knew then that it was what I was going to do.

As Marita grew old it became clear to her that music alone was not enough to vent all her emotions and ideas.  She added ceramics and performance art to the list of her favorite media. Moreover, the artist has a number of projects within the individual media. Within music she works on The Tom Waitress (interpreting Tom Waits’ songs), Mara & the Inner Strangeness (her author project), and Time Machine (old tunes from 40 and 50s). She has also just begun a new project including a mix of Indian music with Norwegian folk and retro pop songs that the artist enjoys.


(Bilde tatt av: Marius Fiskum)

Marita and her inner strangeness…

Marita already played in a band when she was sixteen, and this is when she started planning her future project. The idea of Mara & the Inner Strangeness first came to her during her studies at The Academy of The Arts in Oslo 2002-2007. She came back to Tromsø in 2008 and started looking for musicians she’d fancy to cooperate with. Everything began in late 2009/2010.


-Some of the people I’d known from earlier, but we were never close before. I knew, however, even then that I wanted these people in this project. But I never dared to ask. Then, we’ve found new people together.

When it comes to musicians that inspire her, Marita names Janis Joplin, Nina Simone, Ella Fitzgerald and Billy Holliday. The list continues with more modern artists like Mark Lanegan, Tom Waits, PJ Harvey and progressive ones like King Crimson. She likes all kinds of music from rock andjazz to classical music.

She finds inspiration for her lyrics in the performance art of Robert Wilson, Tom Waits and the books of Ketil Bjørnstad, Jan Kjærstad and Haruki Murakami. She insists, however, that she has her own way of writing and her personality influences the lyrics much more than any outer phenomena.

Another place where Marita finds her inspiration is the objects she uses during her bands’ performances on stage. It can be a balloon, a ball of wool or a dried-out beetle

-I like having new things that give me inspiration, make me improvise. On The Tom Waitress or Mara & the Inner Strangeness every performance is a new thing, you don’t get the same experience twice, because I always bring new things or say new things.



(Bilde tatt av: Judith Marie Solberg)

Tom Wait-res-s

Tom Waits has been one of Marita’s favorite artists for a long time. It was a challenge in the artist’s songs that has drawn her to the idea of dedicating a single project to him.

- I wanted to develop my voice and to learn how to stretch it. I didn’t want to destroy it, but to cross certain limits. I started to rehearse Tom Waits songs – I was singing, screaming, and suddenly I felt I could do anything, whatever I wanted to.

After practicing the songs Marita contacted a friend from Mara & the Inner Strangeness, Herborg Rundberg, and they started rehearsing together. After including another colleague from the band, Stig Arne Sigmund Pettersen, they decided to have a first concert at Tom Waits Festival in Grillefjord in 2010. After the show the number of band members has been flexible and involves new musicians from time to time. Moreover, Marita tries to make each performance of Tom Waitress an interesting and new experience – she from time to time invites strange personalities, performance artists, dancers, poets, acrobats or jugglers.


Artistic career…

On the top of all the musical projects, Marita has her art career. She was awarded a degree from The Academy of The Arts I Oslo and spent some time at the prestigious Watermill Center in New York, founded by theatre artist and artist Robert Wilson. She also has been on residencies in Japan and worked with theatre groups, architects and musicians from Sicily, Taipei, Barelona and New York. The artist’s focus is on ceramics and metal. When it comes to performance the artist uses the things she creates as a source of inspiration, be it a text or a picture, that can either be still or move. 2013 may be the year of her first big solo exhibition.

(Bilde tatt av: Sally Rosendahl)


Gender issues…

-I’m not a type of woman fighting for my rights.

Says Marita when asked about what it means to her to be a woman.

-I’m a doer, I just do what I do. I’m honest and I hope to get respect for my actions. Sure, I like to talk and discuss issues, but I’m more a person that likes actions instead of just a thought of an action. If I were male, I’d do the same thing. I don’t expect anything just because I’m a woman. I know that people may treat me in a given way because I’m a female, but I try not to let it affect me that much. I do what I want to.


She admits that the fact that she’s a woman does influence her art, but so do plenty of other things that determine her character. Then she adds:

-Everything’s about power. But I don’t want it. Who has power is not my interest. There’s so much wrong there (in politics connected to gender roles red.). I don’t want to waste my life doing this. I also don’t want to use my time fighting all that is wrong – something is always wrong. I prefer to do my own thing instead and through this I show others what I think is important



(Bilde tatt av: Sally Rosendahl)

iTromsø, December 15th 2010



Svært lovende mørketidsrock

Til å være et helt nytt band er Mara and The Inner Strangeness intet mindre enn sjokkerende bra.


Publisert: 15.12.2010 kl. 13:09 , Endret: 15.12.2010 kl. 13:25

Mara and The Inner Strangeness er et av de nyeste bandene i byens musikkmiljø, men debut EP-en er allerede å få tak i.

Altså, det er ikke lett å finne den. Foreløpig finnes den kun i 100 eksklusive eksemplarer, men over jul vil den bli trykt opp på nytt. Og da også på vinyl.

All bør ta seg bryet med å prøve å få tak i den. Dette kan nemlig være starten på et nytt rockeeventyr.

Referansene på plass

"In Dark Places" inneholder fire låter som tikker inn like over tyve minutter - for øvrig fire veldig gode låter. "A Dark Place" setter standarden fra første sekund. Tenk Nick Cave & The Bad Seeds' "Murder Ballads", My Midnight Creeps, Tom Waits på slutten av 70-tallet, My Bloody Valentine og Grinderman blandet sammen, krydret med en vokal fra Marita Isobel Solberg som høres ut som en hybrid av PJ Harvey, Tori Amos, Lydia Lunch og Patti Smith.

Mørk, dronene retrorock, med en av de tøffeste kvinnelige rockevokalene jeg har hørt på evigheter, er resultatet.


Der hvor åpningslåten er beintøff rock, er "Tree Of Tears" mer preget av en sær Tori Amos-vibb, som ligger og lurker gjennom hele platen. Dette takket være Herborg Rundbergs vakre pianospilling, så vel som vokalen i seg selv. Det beste sporet er derimot det korteste, "The Queen of Birds" som er tydelig 50-tallsinspirert og som dratt ut av en Tarantino-film. Det hele er en fabelaktig cocktail med alle de rette referansene, gode tekster og dyktige musikere.

Men det beste av alt er at det låter friskt og nytt. Hvis dette er et band kun i startfasen, så er det bare å glede seg til fortsettelsen.

Jeg holder en knapp på at dette er et band vi vil se mye til i året som kommer.

Snål og unik slippfest

Mara & The Inner Strangeness er bandet som skaper magi av kunst og musikk. I morgen kan den merkelige blandingen testes på Bastard. vokalist Marita Isobel Solberg. Mara & The Inner Strangeness er bandet som skaper magi av kunst og musikk. I morgen kan den merkelige blandingen testes på Bastard. vokalist Marita Isobel Solberg. Foto: Marius Hansen

Mara & The Inner Strangeness er bandet som skaper magi av kunst og musikk. Lørdag kan den merkelige blandingen testes på Bastard.


Publisert: 19.11.2010 kl. 15:10 , Endret: 19.11.2010 kl. 15:14

- Vi er en strange kombinasjon, så det blir nok en spesiell stemning, sier vokalist Marita Isobel Solberg.

Hun tok utgangspunkt i seg selv og egne erfaringer og følelser da hun først startet prosjektet "Mara & The Inner Strangeness" for flere år siden. Solberg har bakgrunn blant annet som performancekunstner, og "Mara" ble et prosjekt der kunst og musikk kunne møtes og mikses. For ett år siden fikk hun med seg musikalske medhjelpere, og nå er bandet klart for sitt første plateslipp.

Bred bakgrunn

- Jeg synes vi er en veldig spennende blanding. Musikerne har bakgrunn fra blant annet pop, jazz, rock og folkemusikk, forteller Solberg.

Hun har nemlig med seg Herborg Rundberg på piano, trommis Stig Arne Sigmund Pettersen, Christo Stangness på bass, Frank Iversen på gitar og Hilde Finsrud på klarinett.

For anledningen bidrar også Rune Larsen på trekkspill.

Bandet slipper EP-en "In Dark Places". Det er fire låter, men konserten blir lengre. Tekster og musikk er ved Marita Isobel Solberg, men hun lover også en større opplevelse enn den rent musikalske.


- Det blir også en visuell opplevelse. I møte med publikum skapes det et engasjement, og det er mye som kan skje, antyder Solberg.

Musikken er likevel det viktigste, og den beskrives som en blanding av rock, retro og surfstemning. Den kan også gi assosiasjoner til Tom Waits, i og med at flere av bandmedlemmene nylig spilte på Tom Waits-festivalen i Gryllefjord under navnet "The Tom Waitresses".

- Dette høres ikke eksakt ut som Tom Waits - men man kan likevel høre likheter.

Når bandet inntar Bastard Bar lørdag er det ingen ordinær slippfest. Det legges opp til en spesiell happening - en engangsaffære.


- Det er plass til 100 stykker, og vi har 100 CD-er i en spesialutgave. Vi regner med det blir et samlerobjekt, ler Solberg.

Også CD-en er en blanding av kunst og musikk med cover laget av den japanske kunstneren Yoshitomo Nara. I tillegg bidrar Yngve Jørgensen, Magnus Leirvaag Sandnes og Tor Erik Gorud med tegninger.